Stay Signed In
Do you want to access your site more quickly on this computer? Check this box, and your username and password will be remembered for two weeks. Click logout to turn this off.
Stay Safe
Do not check this box if you are using a public computer. You don't want anyone seeing your personal info or messing with your site.
Den er en lojal familiehund, og går veldig bra sammen med barn.. Den er menneskekjær, men er skeptisk til helt fremmede - noe som kombinert med dens sterke beskyttelsesinstinkt, gjør at den krever mye sosialisering -. Den trenger også mye sosialisering når det gjelder andre hunder, og grunndressuren ( sitt, dekk, gå fot, stå, bli, kom ) må være på plass for at man skal få et mest mulig harmonisk hundehold. Hunder som ikke blir sosialisert og dressert tilstrekkelig kan bli usikre og dermed overbeskyttende - noe som fort kan bli veldig slitsomt når man er ute på tur med de. De er særdeles robuste.
Det er også veldig viktig at de i valpe/oppvekst stadiet ikke får negative og skremmende opplevelser med andre hunder og mennesker.
DC´en krever nødvendigvis ikke veldig mye mosjon, men den krever å få være mye med eier/familien. Den kan godt brukes til aktiviteter som trekking og kløvhund.
Dyrene vi bruker i vår avl har alle god appell, dvs. de er lette å få kontakt med - og de liker å gjøre eier/ flokkleder til lags. Men de er også sterkt territoriale, en egenskap man bør bearbeide på en mild måte, man kan ikke fjerne den, noe som også ville være uhensiktsmessig og gjøre hunden frustrert.
Er man ikke 100 % inneforstått med betydningen av denne rasens sterke vokter og territoriale instinkter, og villig til å ta det ekstra ansvaret dette krever skal man heller velge en annen rase.
Hannhunder er ofte mindre aggresive ovenfor fremmede hunder enn tispene, men begge kjønn underkaster seg sjelden andre hunder. Men de kan også godt tolerere fremmede hunder uten å utvise aggresjon, men dette er også individuelt betinget innen begge kjønn. Trening sammen med fremmede hunder, f.eks. dressurkurs og lignende, der man jobber aktivt med hunden, går helt fint.
Både Red Bolt og Marita har vist gode egenskaper som spor/lavinehund, og det finnes vel allerde to godkjente hunder av rasen i NRH.Treningen der foregår ofte i områder med flere hunder i søk i forskjellige felt, og med basis lydighet i bunn var det aldri noe problem med aggresjon mellom hundene. Selv sluttet vi pga. tidsmangel.
Vår hannhund Marco f.eks vil leke med alle fremmede hunder han møter, og har en veldig lang lunte ved en eventuell agressiv eller provoserende adferd fra en annen hund. Han viser først med et tydelig kroppsspråk at han er sterkest og ikke har tenkt å underkaste seg, og provokasjonen må gjentas flere ganger - og gjerne først ved et direkte angrep reagerer han. Og da er det krutt i ham, men han fosøker å unngå å gjøre skade på motstanderen - underkaster den andre hunden seg, så er det greit.
Tispene derimot reager som regel mer momentant, men her er det også selvfølgelig individuelle forskjeller.
Nærmeste nabo hund der vi bor nå, er dverg-schnauzeren Snoopy. Til å begynne med var det et svært rabalder når han kom inn på vår tomt. Nå er han fullt ut akseptert av alle våre hunder, og etter å ha krøpet under gjerdet, hilst på dogoene ( løse, i kjetting og i hundegård) og gjort fra seg på vår tomt, rusler han rolig hjem igjen.
I flokk er instinktene som hos alle hunder enda mer fremtredende. Innbyrdes i en flokk (som gjerne har tilpasset seg over litt tid) går det som regel veldig bra, men blir de uenige om noe er av og til sammenstøtet aldri langt unna, og som eier gjelder det å lese hundene, og være litt i forkant av situasjonen, da kan et slagsmål feks. avverges med et skarpt nei. Tisper i løpetid er et kapittel for seg. De aksepterer sjelden hverandre, og må holdes adskilt i denne perioden. Utenfor løpetiden kan de likevel være verdens beste venner. Det kan også skje at hunder som først har vært i tottene på hverandre aldri blir venner igjen. Noe som selvfølgelig ikke bare gjelder denne rasen.
Vi hadde tidligere Alaskan Malamute og Grønlandshunder, og sammenlignet med disse er Dogo Canarioén ganske mild - det er ihvertfall den erfaringen vi har gjort så langt. Hovedforskjellen i adferd på disse rasene er vel vokterinstinktet. Polarhunder vokter sjeldent, mens alle dogoer gjør det.
I hjemlandet Spania blir rasen benyttet både som førerhund for blinde og som terapihund. I Norge er det også noen som bruker de som terapihunder ( i arbeid med vanskeligstilt ungdom). Mao. med tilstrekkelig sosialisering er det en rase som kan være anvedelig til mye.
Vi trener litt blodspor på egenhånd, og ser at de også kan bli gode ettersøkshunder ved jakt.
De kunne sågar blitt gode elghunder, problemet er bare at de ikke halser, men å holde elgen har de ikke noe problemer med.
Rasen har et lettvint pelsstell. Et bad i ny og ne, og litt strigling i røyte perioden.
Vi anbefaler alle som vurderer å anskaffe seg en hund av denne typen å lese boka “Perro de Presa Canario” av Manuel Curtó Gracia. Den tar for seg en god del av rasens historie og den moderne dogo/presas opphav. I tilleg gir den en veldig fin innsikt i hvordan man best oppdrar og tar vare på sin hund.
Back To Home Page
